Det er ikke noe som taler for å senke kravene til sikkerhet for vedlikeholdspersonell og eller potensiell forurensning i havet. Det produseres riktignok ikke hydrokarboner ombord på innretningen som skal utplasseres, men det er en rekke andre krav det vil være naturlig å ta hensyn til. Ett eksempel er overføring av vedlikeholdspersonellet fra båt til turbinpidestall, "Walk to work".  Å gå fra den spesialbygde båten over til turbininnretningen er ikke uten fare. Derfor er det satt en begrensning på 2-3 meter signifikant bølgehøyde, noe som sjelden forekommer offshore på norsk sokkel. 

Jon Hustad sa det så treffende i sin aller siste artikkel før han døde at "Fysikken har det med å kome i vegen for gode ynskje" Hustad minner oss om at det er en ikke helt ubetydelig fysisk lov som handler om at kinetisk energi skal omdannes til rotasjonsenergi via nokre girkasser som skal til transformatorer osv. Dette skal vedlikeholdes og til det trengs det vedlikeholdspersonell.

Ta noe så enkelt og vanskelig som å skifte turbinblader, som er på ca. 100-150 meters lengder. Det er ikke noe en gjør offshore der vær, vind og bølgehøyde setrer store begrensninger. Stadig større og høyere turbinpidestaller gjør at spesialbåter stadig må skiftes ut til større spesialbåter. Dette betyr at turbinpidestallene høyst sannsynlig må slepes til land for å repareres og vedlikeholdes. Dette så vi var tilfelle når turbiner på engelske sokkelen måtte slepes til Norge for vedlikehold nå i sommer. 

En kan vanskelig se for seg at slitasjen på blader kan repareres lokalt ute på sokkelen. Ca. 62 kg pr år pr blad er forventet slitasje. Man regner ca 5 års levetid på ett blad. Det vil generere mange tonn mikro- og nanoplast i havet hvert år.  Dette er plast det er naturlig å tenke på at når din og min kropp via fisken vi spiser. Det er vel kjent at forskere nå finner nanoplast i morsmelk og i blodbaner rundt hjerte og andre livsviktige organer i mennesker og dyr, særlig kuer som beiter i strandsonen, ref. artikkel fra Danmark der de måtte avlive mange kuer. 

Økonomisk vil havvindkraft ha en stor utfordring, særlig i Norge. Man ser for seg at oljeplattformer kan elektrifiseres av havvindkraft. Dette er en sannhet med modifikasjoner. En plattform er avhengige av stabil kraft, noe dette ikke kan sies å være.  Store og lange perioder med vindstille og tåke er velkjent fenomen offshore. Like kjent er stormen og orkanen som gjør at vindkraftverkenes oppetid er svært begrenset.  Vi hører at Hywind tampen som skal forsyne Gullfaks og Snorre feltet langt fra fungerer slik optimistiske prognoser tilsa, faktisk heller ikke så bra som de negative prognosene tilsa. Å kalle det en fiasko er å ta hardt i, ny teknologi har blitt en god "bivirkning" av prosjektet,  men få gir i dag Hywind tampen et terningkast over to med tanke på fremtiden. Gasskraftverkene på Gullfaks går på idle, dvs tomgang med ca 80% forbruk av gass. 

Skal havvindkraft selges til land vil bare tapet i kabelen gjøre dette til et Økonomisk mareritt for eierne. Ingen på land ønsker seg havvindkraft til 2,54 øre pr kWh. Og skulle havvindkraftverkene klare å produsere til en lavere pris på grunn av gunstig vær, ville det være så mange andre tilbydere av havvindkraft at prisen de da får i markedet vil være et mareritt for selskapet, en slags kannibalisme for å bruke deres eget utrykk for bekymring. 

Et industrieventyr ser ut til å bli akkurat det, et eventyr i beste Asbjørnsen og Moes ånd. Mest nærliggende er det å tenke på eventyret der Askeladden hadde en båt, Gullfaks, som fløy like godt over havet som over landet.

Owe Ingemann Waltherzøe

Partileder