I forkant av stortingsvalget 2017 var jeg svært i tvil om hvem jeg skulle gi min stemme til. Som veldig mange andre savnet jeg et alternativ til de gamle styringspartiene.  Ett parti som ikke var grunnlagt på en bestemt ideologi på høyresiden eller venstresiden.  Det måtte da gå an å ta det beste fra alle blokker og kunstige skillelinjer.  Egentlig er de av samme ulla, tenkte jeg. Jeg opplevde at politikerne snakket stort sett det samme uforståelige språket, som om de kom fra samme fabrikken og hadde ramlet av et samlebånd i samme sving. 

Jeg så at det stadig dukket opp politikere som aldri hadde satt sin fot i arbeidslivet. Svært få,  om noen hadde noen gang drevet for seg selv, vært tillitsvalgte, verneombud, uføre, elektriker, prosessoperatør, vært avhengig av NAV etter en ulykke eller vanlig lønnsmottaker. De fleste skiltet med et liv i egen eller andres organisasjonsboble. De er rett og slett oppdrettspolitikere. Kanskje på tide å se etter et parti med en særbestemmelse om at deres tillitsvalgte skulle ha fartstid i arbeidslivet før de fikk verv eller mulighet til å stille på lister til stortingsvalget? 

Solbergregjeringen hadde fra før tatt med seg Frp, det måtte vi regne med, det var tydelig kommunisert. Men nå kommer de jammen drassende med Venstre.  Kanskje nordeuropas aller mest fagforeningsfiendtlige parti med en ledelse så virkelighetsfjerne at det er underlig dette en gang var Norges første og største parti. Venstre har riktignok vært inn og ut av Stortinget som en jojo de siste 10 årene, men nå er det på tide å pensjonere dette avdankede partiet som holdes kunstig i livet av noen veldig rike, som gjør det av taktiske grunner. De bryr seg ikke om Venstre, men å beholde en høyre- slagside i det politiske landskapet. Høyre- og Frpregjeringen stoppet ikke med å ta med seg Venstre på lasset, de "toppet" laget med KrF. Erna Solberg mente det var et avgjørende og demokratisk viktig prinsipp å ha på plass en flertallsregjering. Hvem som inngår i denne var uten betydning.  

Regjeringen viste seg å være ganske dysfunksjonell, og i 2019 gikk Frp ut av regjeringen etter å ha kjent lukten av sperregrensen på målinger. De lå jevnt under 8% på målingene. Frp hadde lovet gull og grønne skoger, som færre skatter og avgifter, færre bompenger og bomselskaper. Resultatet var at Frp svelget flere dromedarer enn Sp's Vedum kunne orket. Vi fikk med Frp i regjering ny rekord i antall skatter og avgifter, og de klarte å drive gjennom bypakker som hadde krav til flere og forlengelser av bompenger. Det toppet seg for Frp's velgermasse når Frp frontet hvor viktig det var å bli medlem av EU's energiunion ACER, og hardnakket hevdet at det medlemsskapet ikke vil medføre høyere strømpriser i Norge. Dette på tross av at de visste at en tilknytning til det europeiske kraftmarkedet bare kunne gjøres ved å koble oss på via minst to nye utenlandskabler.  

Da Frp's fremste tillitsvalgte gikk i front for fornybar energi, som vindkraftverk på land og havet i tillegg til å totalt overse/ tilsidesette kjernekraftdebatten, rant det over for veldig mange velgere, de valgte å sette seg på gjerdet. Nærmere 150-160.000 av velgerne satt på dette tidspunktet på gjerdet.  Tillit til det politiske landskapet har blitt svært lav til Norge å være. Nordmenn har tradisjonelt hatt stor tillit til styresmaktene.  

I Europa ser vi at velgerne er i bevegelse. De er opptatt av realpolitikk fremfor ideologi og gamle dogmer. Verden ser ikke ut eller virker som den gjorde på midten av forrige århundre.  

Befolkningen leser ikke bare "Lederen" i avisen til venstresiden eller høyresiden og dermed får fortalt hva de skal mene. Folk får informasjon fra flere kilder, og særlig er sosiale medier (SoMe) viktig for innhenting av informasjon fra flere og alternative kilder. Vi ser at over hele Europa marginaliseres de gamle styringspartiene,  særlig søsterpartiene til både Høyre og Arbeiderpartiet, men også bondepartiene ser ut til å forsvinne eller gjenoppstå i andre former, der realpolitikk står dem nær.

Personlig har jeg hatt størst tillit til Arbeiderpartiet gjennom mange år, har aldri definert meg som sosialistisk, men som sosialdemokrat. Men også AP er ugjenkjennelige.  Sammen med Høyre var disse en garanti for stabilitet og forutsigbarhet i industrien.  "Noen" snakka sammen og vi fikk til gode rammevilkår og en god tilnærming til miljø- og forurensingsarbeidet etter å ha vært noe vel overbærende gjennom litt mange tiår. 

Sånn er det desverre ikke lenger.  Politikere rekrutteres i det akademiske miljøet der det å ha en master i ett eller annet er viktigere enn å ha eller hatt skoa på. AP og Høyre er i realiteten dønn like - noe avstemminger i Stortinget er det beste vitne om. De fleste av oss ser ikke forskjellen lenger, ledelsen er mangemilionærer, har arvet tittel, kommer fra partienes ungdomsorganisasjoner, eller rett fra skolebenken og de snakker som om det egentlig er helt tilfeldig hvilket parti de fant ut å ville representere. 

Jeg har alltid hatt litt skrivekløe og tenkte at: Hvor komplisert kan det være å samle realpolitikk, sunn fornuft mellom to permer og kalle det et partiprogram? Dermed begynte jeg så smått å skrive litt i ledige stunder.  Jeg opparbeidet meg et større kontaktnett i Norge, innenfor organisasjoner, og samlet på kontakter innenfor diverse fagfelt. Da jeg snakket om prosjektet til mine nærmeste og etterhvert de jeg sjekket ut litt fakta og øste av deres kunnskap, merket jeg at de sa det samme.  Hvorfor finnes det ikke et slikt parti, de hadde savnet et slikt alternativ i mange år. 

Jeg gav prosjektet navnet "Industripartiet". Egentlig oppkalt etter Høyre og AP som faktisk begge var suverene industripartier, og hadde norske interesser fremst i pannen uten å være nasjonalistiske på en tradisjonell negativ måte.  De forstod at vi måtte ha samhandling med andre land,  men dro den for langt da de tapte folkeavstemninger om EU medlemskap to ganger. De gikk bak ryggen på det norske folk og praktisk talt meldte Norge inn i EU ved å inngå en omfattende EØS-AVTALE i 1994, der det har vist seg at Norge har hatt en negativ handebalanse hele tiden, med unntak av de to første årene. 

Det politiske landskapet har utviklet en nærmest religiøs tilnærming til en alvorlig fremtidig utfordring - klimaendringene.  Klimaet ser nå ut til å endre seg raskere enn ved tidligere klimaendringer. Det politiske landskapet i verden, og særlig i Norge, tolker forskning og lager sine narrativer. Ikke ulikt hvordan yppersteprester tolker skrifter fra deres egen religiøse overbevisning, til å passe inn i sitt narrativ. 

Vi har en bølge av politikere og forretningsmenn som i 2-3 tiår har prediket at havet skulle stige innen 10 år, isbjørnen skulle forsvinne og polene skulle smelte innen de samme 10 årene. Katastrofene skulle stå i kø og verden koke.  Budskapet var ikke ulikt det de religiøse lederene har prediket om dommedag i tusenvis av år. Man fikk fortalt om alle katastrofene som skulle komme om du ikke føyde deg inn i troen på budskapet. Dette er ikke helt ulikt retorikken fra politiske- og andre organisasjoner i dag. Dersom en stakkar forsker med avvikende syn rekker opp hånden og stiller kritiske spørsmål - kanskje basert på sin egen forskning - så ser vi at disse latterliggjøres og mister "funding",  ihvertfall i forhold til tilskudd av offentlige midler til forskning. I verste fall kan karrieren være spolert. De blir kalt klimafornektere og idiotforklart med at de bærer tinnfoliehatter. 

Hvordan kommuniserer vi et partiprogram uten å bli kategorisert som klimafornektere, miljøsvin, nostalgiparti, døgnflue, innvandringsfiendtlige og ikke minst ensaksparti? 

"Industripartiet" sitt program tok form og jeg spurte etter innspill via min personlige FB-side.  Etterhvert, i 2018 og 19, oppfordrer flere og flere meg til å danne et parti basert på den sunne fornuften, det sunne bondevettet og gutsen til å stå i det, til stortingsvalget i 2021.

Under en god familiemiddag hos mine svigerforeldre på sommerstedet deres, Store furuholmen,  tar jeg mot til meg og spør om svigerfar er med? Han nøler og liker ikke helt navnet,  det er for ensaksrettet,  men etter at vi fant ut at vi ville legge til næring i navnet, var han med. 

Dermed ble det Industri- og næringspartiet (INP). Utover høsten tok jeg kontakt med kolleger i fagforening og folk jeg ble kjent med gjennom venner av venner. Jeg fikk tips fra flere som sa at dersom jeg gjør alvor av planene, så blir de gjerne med. Dette leder til stiftelsen på Rjukan 29.02.2020. Ikke tilfeldig valgt hverken sted eller dato. Datoen, fordi det var skuddårsdag,  stedet, fordi Rjukan og Vemork regnes som industriens vugge for Norges del. Derfor stiftet vi partiet i de ærverdige gamle turbinhallene fra 1904. Vi hadde selvsagt invitert NRK,  Tv2, tv3, tv Norge og alle landets aviser som kunne krype og gå. Nå måtte de vise at de hadde teft for Norges neste store styringsparti. Og de møtte opp i entall, kun Rjukan Arbeiderblad møtte i snødrevet. Programmet ble introdusert kapittel for kapittel, og mange fornuftige innspill ble tatt med. Høsten 2019 laget jeg en "blogg" eller en FB- gruppe jeg kalte Industripartiet. Den ble senere omdøpt til Industri- og næringspartiet (inp). Her fikk jeg mange medlemmer,  faktisk ble dette Norges største politiske debattgruppe.  Den var i mitt eie og den ble populær, nettopp fordi den riktignok oppfordrer til medlemskap, men det var ikke en nødvendighet.

Vi møtte mye motbør fra det politiske landskapet, og kommentatorer som ønsket å sette oss i bås som et parti langt ute på høyresiden. I vårt første stortingsvalg fikk vi faktisk 10.000 stemmer - tilsvarende 0,3% 

Organisasjonen vokste formidabelt og vi gjorde alle de riktige tingene. Helt til vi, eller jeg skal ta på meg skylden, avviker fra planen. Vi hadde laget ett sett vedtekter og gjorde valg som skulle gjøre landsstyret i stand til å fjerne enhver kranglefant og lykkejeger som prøvde seg. Vi så for oss at det  var plenty folk som ville skumme fløten og hoppe fra andre partier for å tilegne seg posisjoner. 

Vi tiltrakk oss mye "misfits",  særlig fra Østfold. Her kom de i bøtter og spann fra Frp og Norgesdemokratene. Folk som ikke hadde fått det som de ville, de passet ikke inn i noen organisasjon. Flere hadde fortid fra tre, fire partier de hadde måttet forlate ufrivillig etter kompromiss for å ikke bli ekskludert. Vi tiltrakk oss mye folk som aldri hadde vært i en organisasjon, og trodde anarki er det samme som demokrati. Anarki er synonymt med handlingslammelse i en ny organisasjon som vår, og det gikk bare ikke. Behovet for ett ansikt utad, og flomlys på dette ansiktet, var en av de grunnleggende enighetene fra dag én. 

Medlemsmassen var på det meste 14.025, høyeste nasjonale meningsmåling var 6,1%, INP hadde 250 folkevalgte, oppnådde 3,2% på lokalvalget nasjonalt. Et ufattelig godt resultat. Da kom også utfordringene til overflaten. En rekke regionale tillitsvalgte så for seg en framtid på Stortinget rundt neste sving, og maktkampen var i gang. Min store feil, som jeg nevnte over, var å ta initiativ til å endre vedtektene - masterplanen vi skulle holde oss til frem til etter valget i 2025.

 Jeg insisterte på dette, til tross for store protester fra landsstyret. Jeg fikk det som jeg ville - desverre.  

Blant annet endret vi og skrev ut landsstyre, og endret dette til sentralstyret i 2022. Jeg jobbet knallhardt for å holde organisasjonen sammen og samlet.  Men måtte gi tapt da krefter utenfra bruker sentrale krefter internt som nyttige idioter for å destabilisere og marginalisere ett parti, som mot alle odds klarer å gjøre noe ingen andre noen gang har klart. Uenigheten internt førte til fullstendig splittelse og de nyttige idiotene "vant" og INP er, ihvertfall i skrivende stund, et parti på lik linje med flere i gruppen "Andre", som vil streve med å komme seg opp og frem - *evig eies kun et dårlig rykte.* Et parti som kuppes har som oftest ikke livets rett i denne politiske jungelen. 

Den 25. januar 2024 må jeg faktisk trekke meg som partileder, etter et mistillitskomunikee fra 19 regionale og sentrale tillitsvalgte, som uten mandat i vedtektene innsetter seg selv i et landsstyre - på tross av at det ble avviklet i 2022. Anarkiet tok fullstendig over, og organisatorisk uforstand ledet frem av uromomenter fra Helsepartiet, som forøvrig var ment å skulle fusjonere med oss. Deres medlemmer ble til og med overført til INP, (antagelig ikke helt lovlig om partilovnemda hadde fått sagt sitt).  

For min del kom ikke avgjørelsen som et sjokk eller en overraskelse. Det var mye konflikter, særlig rundt det faktum at vi mistet partistøtte hvert år på grunn av økonomisk rot fra de som hadde ansvaret for den delen. 

Partiet blir bygget stein på stein, og programmet er ikke ulikt det vi hadde den gang vi het INP. Men vi har luket ut en god del urealistiske idéer etter å ha erfaring med hva som går an, hva som er drømmer og visjoner opp mot hva vi faktisk ser vi kan få til. Vi kaller Industripartiet for v2.0, med et smil om munnen. Men det er faktisk mye i det. 

Vi starter ikke på nytt eller på bar bakke. Vi har tonnevis med erfaringer og vet hva som fungerer og hva som ikke fungerer.  Gründerfasen er kanskje den fasen som gir meg mest inspirasjon og det merkes på de aller fleste som har blitt med og gir bevegelsen en ny kickstart. 

Partiet vokser og historien skal utvides i årene som kommer.  

Noen hevder at vi ikke er et politisk parti. Jo, det er vi. 

Partiet DNI er registrert i enhetsregisteret som politisk parti og organisasjon.  Vedtektene våre bærer preg av, og har identiske mål for politisk arbeid og ambisjoner. 

I skrivende stund samler vi inn støtteerklæringer slik at vi har mulighet til å stille til valg i fremtiden. Uansett om vi klarer det foran valget 2025 eller ikke, er Det norske industripartiet, DNI, et politisk parti og vi vil jobbe for å få endret det vi ønsker å endre jf. vårt partiprogram 

Owe Ingemann Waltherzøe, Partileder DNI