Sosialdemokratiet som forsvant.

Erna Solberg uttrykte en gang at hun var en «konservativ sosialdemokrat». Det var mer enn en personlig refleksjon; det var en påminnelse om at store deler av det politiske Norge – uavhengig av parti – har delt en grunnleggende forståelse av hvordan nasjonens naturressurser skal forvaltes: til det beste for fellesskapet som faktisk eier dem.

Gjennom store deler av 1900-tallet var dette grunnsteinen i utviklingen av det moderne Norge. Folk flest bar stolthet i en samfunnsmodell bygget på dugnad, moderasjon og en dyp tillit til at staten opptrådte på vegne av befolkningen. Da landsfaderen Einar Gerhardsen ba om én prosent moms for å finansiere jernbane og forsvar, svarte befolkningen med villighet. Skatten var ikke bare en byrde – den var en investering.

Men utover 1970-tallet endret kursen seg. Ambisjonene vokste raskere enn realismen, og politikken utviklet seg gradvis fra ansvarlig fellesskapsforvaltning til stadig høyere krav fra statens side. Resultatet var en politisk kultur der staten krevde mer av innbyggerne, uten nødvendigvis å levere mer tilbake.

Kjernen i det sosialdemokratiske prosjektet har alltid handlet om mer enn skatter og avgifter. Det har handlet om en styring der fellesskapet kontrollerer naturressursene, sikrer grunnleggende tjenester som utdanning og helse, bygger et robust totalforsvar og legger til rette for både industri, privat næringsliv og teknologisk utvikling. Vårt historiske fortrinn – ren og billig vannkraft – gjorde dette mulig.

Når Arbeiderpartiets egne statsråder nå forsvarer en ukritisk og ukontrollert utbygging av datalagringssentre, oppstår et fundamentalt spørsmål: Har landets største sosialdemokratiske parti glemt sitt eget samfunnsoppdrag?

For alle forstår konsekvensen: store datasentre vil fortrenge kraft fra tradisjonell og kraftkrevende industri – hjørnesteinene i norsk verdiskaping, sysselsetting og eksport. Når regjeringen hevder at datasentrene er viktig for nasjonal sikkerhet, blir det desto mer uforståelig at ingen foreslår det mest åpenbare: et Statens Datalager, etter modell av Statnett, Statkraft og Statoil – selskaper etablert nettopp for å sikre nasjonal kontroll over kritisk infrastruktur.

Dersom datalagring virkelig er så samfunnskritisk som regjeringen påstår, er det politisk uansvarlig å overlate styringen til internasjonale teknologigiganter som ikke har andre forpliktelser enn sine egne avkastningsmål.

Det er dette som viser at de sosialdemokratiske verdiene ikke bare har forlatt Arbeiderpartiet – de ser ut til å ha forsvunnet fra hele Stortinget. I deres sted står en merkelig blanding av nyliberalisme, utydelig markedsliberalisme og en naiv tro på at ideologi ikke lenger spiller en rolle. Men politikk uten ideologi er politikk uten rettesnor.

Midt i dette landskapet forsøker nye, realpolitiske sentrumskrefter å etablere alternative løsninger – praktiske, modererte og basert på samme sunne fornuft som bygget landet i utgangspunktet. De tar opp tråden mange av de etablerte partiene har sluppet: at fellesskapets ressurser skal styres av fellesskapet, og at samfunnskritisk infrastruktur ikke skal være et markedseksperiment.

Spørsmålet er ikke lenger om tiden er moden for politiske alternativer. Spørsmålet er når velgerne vil gi dem den oppmerksomheten de fortjener.

For den sunne fornuften, verdiene og det helhetlige samfunnsansvaret som en gang bandt Norge sammen, finnes fremdeles. De finnes bare ikke lenger på Løvebakken. 

Owe Ingemann Waltherzøe

Partileder DNI